Det siste året har jeg arbeidet som frilanser, pararelt med at jeg har funnet enkelte interessante stillinger som jeg har søkt på. Jeg er utdannet mediegrafiker med fordypning i film/TV. Jeg er «kun» fagmann. I løpet av dette året med jobbsøking, har jeg erfart at arbeidsgivere muligens ser på svennebrev som en lavere rang for utdannelse enn høyere utdannelse. Om ikke, blir det i hvertfall ikke like verdsatt som høyere utdannelse.
Alle utdannelser peiler deg inn på et spesifikt arbeidsområde, uansett hva slags utdannelse du har. I mange stillinger i arbeidslivet behøver man den teoretiske kunnskapen og kompetansen en høyere utdannelse gir for å kunne utføre jobben. I mange andre stillinger behøver man den praktiske kunnskapen og erfaringen som en yrkesfaglig utdannelse gir.
I videofaget er det viktig å ha en viss teoretisk tyngde. Mange nybegynnere i faget har en blåøyd oppfatning: hvis de klarer å skape noe som «ser bra ut», kommer de langt. Historiefortelling og kommunikasjon er blant annet viktige aspekter ved videoproduksjon. Ikke alle stillinger i faget har behov for den samme teoretiske tyngden, men for alle skal det i det minste ligge i bakhodet. Likevel skal det for flertallet veie tungt.
Den praktiske kunnskapen og erfaringen er dog viktigst. Det er nok derfor de fleste høyskoler som tilbyr videofaglige linjer ofte har en god del praksis som en del av pensum. Ved praktisering i videofaget får man den tekniske kompetansen til å skape noe som «ser bra ut». Man får også en utvidet teoretiske kompetanse om historiefortelling og kommunikasjon. Det viktigste av alt: man lærer hvordan man skal bruke denne teorien i praksisen.
Jeg mener at fagfolk verdsettes for lite av norske arbeidsgivere – spesielt i videofaget. Det er ikke alt man trenger en bachelor til. I mange tilfeller er fagfolk mer egnet til å utføre jobben enn personer med bachelor-grader.
Det er begrenset hvor mye praksis man får ved videofaglige linjer på høyskole, og hvor mye denne praksisen er verdt like mye som faktisk arbeidserfaring. Det er mye teori. Praksisen er ofte fokusert inn på fiksjonsfilm- eller dokumentarfilm-produksjon. I realiteten vil man sjeldent produsere noe slikt i det faktiske videofaglige arbeidslivet. Det er en god vei man skal gå før man kan få en stilling for å produsere noe slikt.
I løpet av jobbsøkingen har jeg som oftest søkt på stillinger med tittel «videoprodusent» eller «innholdsprodusent». Dette er stillinger hvor man blant annet skal produsere et videoprodukt eller andre medieprodukter fra A-Å, gjerne selvstendig. Det er få av disse stillingene som blir utlyst, uten å ha «høyere utdannelse» som et krav til søkeren.
For innholdsprodusent-stillingene er det ofte et ønske og krav om bachelor innen journalistikk, men samtidig evner til å skape gode videoprodukter og ha kunnskap om SEO-markedsføring. Jeg har verken gått høyskole eller universitet, men lærer man å lage video i journalistikk-faget? Eller SEO-markedsføring? Trenger jeg den teoretiske journalistikk-kunnskapen for å lage gode filmer eller selgende bilder for sosiale medier?
Dette fører meg fort inn på et annet tema: stillingsutlysninger inneholder ofte krav som er helt umulig for en arbeidssøker å oppfylle. Det er ikke kravene i seg selv som er problemet, det er sammensetningen av kravene.
Enkelte ganger skriver de at arbeidserfaring kan kompensere for manglende høyere utdanning. Hvor mye erfaring veier opp for en manglende høyere utdanning? Vil ikke en yrkesfaglig utdanning veie opp for dette?
En ung person som har gått en studieforberedende linje på videregående skole, som deretter tatt høyere utdanning innen videofaget, vil jeg si har en dårligere forutsetning for å produsere god video – i motsetning til en med fagbrevet innen mediegrafikerfaget i retning film og TV.
Høyere utdanning innen videofaget er overvurdert for videofaget. Yrkesfaglig utdanning er topp, og det bør verdsettes mye mer av arbeidsgivere som søker videofaglige utdannede personer. Om ikke mer, i hvertfall like mye som høyere utdanning.
