Manchester by the Sea er en drama-film som utfordrer deg på flere områder, og historien blir ikke servert på sølvfat. Et vel-balansert mesterverk av regissøren Kenneth Lonergan, som også er filmens manusforfatter. Filmen forteller en følelsesladet og hverdags-relatert historie på en nærmest genuint ekte og veldig orginal måte.
Ved slutten av filmen satt jeg igjen med en harmoni i hele kroppen. Jeg var helt stille, og fulgte rolig med på rulletekstene, mens jeg reflekterte over filmen. Jeg måtte konstantere med at Manchester by the Sea er en av de beste filmene jeg har sett.
Noe håpefullt
Det er ingen prangende eller brautende historie, men en helt vanlig historie om Lee Chandler (strøkent spilt av Casey Affleck) som lever sitt kjedelige liv og jobber som vaktmester i Boston. Konflikten sparkes i gang da Lee må reise til hjembyen sin, Manchester, fordi broren hans, Joe (spilt av Kyle Chandler), havner på sykehus etter et hjerteinfarkt fra en påbevist diagnose. Når han kommer frem til Manchester er broren død. Lee setter tilsynelatende sorgløst og raskt i gang med begravelsen, arve-oppgjør og sist men ikke minst, fordeling av verge-ansvaret til tenårings-nevøen hans, Patrick (spilt av Lucas Hedge). For uten å ha kommunisert det til Lee, har Joe overlatt verge-ansvaret av Patrick til Lee i testamentet, med ellers gode og tilrettelagte økonomiske planer. Lee blir derfor nærmest tvungen til å bli i hjembyen sin, som han har en trist, tragisk og hjerteskjærende bakgrunn fra. En bakgrunn han ikke har klart å legge bak seg før. Historien viser Lee’s vei til å prøve og komme seg opp på beina igjen og legge bakgrunnen sin bak seg for å oppdra nevøen sin, noe håpefullt, som også er nede etter tapet av faren og med en mor som han ikke har kjent på mange, mange år.
Tar farvel med broren, faren og vennen Joe Chandler
Opp til seeren
Filmen er ikke redd for å la seeren jobbe med å forstå historien. Regissøren har ikke noe behov for å oppklare ting som seeren burde klare å oppklare selv med kun noen få ledetråder. Dette gjelder spesielt Lee’s tragiske bakgrunn og hans motivasjon for konflikten i historien. I tillegg klippes det uannonsert mellom fortid, nåtid og drømmer. Han lar det rett og slett bare være opp til seeren og oppfatte når det byttes mellom tidsperspektivene og virkeligheten og drøm. Det er ikke før ganske sent i filmen at man forstår hvorfor hovedkarakteren har koblet seg fra omverdenen og bakgrunnen sin med familie og hjemsted i den store grad. Før man forstår dette følger man interessert på hovedkarakteren for å prøve og forstå, men når man forstår det er man plutselig helt sømløst inni hovedkarakterens hode.
Selv om det er en fantastisk film mener jeg at filmen er litt for lang. Den er rundt to timer og femten minutter, noe som blir litt for langt for en film som denne. Jeg tror man godt kunne holdt seg ved én time og førti-fem minutter, ved å kutte enkelte scener og gjøre andre litt kortere. Som for eksempel musikk-sekvensen av begravelsen som ble etter min mening litt for lang.
Manus og dialog – ren observasjon
Som det meste i filmen er også manuset og dialogen et mesterverk. Dialogen og situasjonene er så klumsete og føles så ekte. Man føler nesten man ikke ser på film, men rett og slett bare observerer en person i en vanskelig periode i livet hans. Historien er innom flere temaer som sorg-overvinning, sosialt løsrivelse, følelsesmessig gjenoppretting og konstant skyldfølelse.
En av de mange scenene der dialogen føles naturlig og ekte
Iskalde cinematiske avgjørelser
Isolert kan man ikke kalle cinematografien (som er gjort av Jody Lee Lipes) noe mesterverk i det hele tatt, heller noe kjedelig og tafatt med en stor mangel på nærbilder. Imidlertid mener jeg man ikke skal se på cinematografi i en film isolert. Satt sammen med oppgaven dens med å fortelle historien er det et fantastisk mesterverk, som resten av filmen. De iskalde avgjørelsene på og ikke våge seg inn på nære eller vide bilder, eller å stå pinlig stille med kamera i omtrent hvert eneste skudd viser en regissør og en cinematograf som har full tro på historien sin og måten den burde fortelles på. Bruken av store bilder og nesten ingen nærbilder symboliserer godt hovedkarakterens distansering av følelser og det emosjonelle.
Imidlertid mener jeg man ikke skal se på cinematografi i en film isolert.
Rytme – på et vel-balansert vippepunkt
Rytmen i filmen er treg, men den er i opp i mot harmonisk med å få historien til å føles så naturlig og ekte. Den ligger vel-balansert på et perfekt vippepunkt. Hadde den gått lenger ville filmen vært kjedelig. Her er det enda flere iskalde avgjørelser om å ligge på bilder i flere sekunder mer enn «nødvendig», men de ligger akkurat ikke lenger enn til vippepunktet. Stillhet er noe regissøren benytter seg mye av for å la seeren tenke og reflektere underveis. Ofte sitter man som seer kun og ser på Lee som ikke gjør noen ting, med rolige lydeffekter i bakgrunn.
Fantastisk opptreden av Casey Affleck
Casey Affleck gjør en fantastisk opptreden som hovedkarakteren Lee. Utad: En seer-akseptert utstråling av et ønske om og være alene, men likevel en hårfin aura som stråler et ønske om og komme seg videre. Casey gjør Lee spennende, men gir han også medlidenhet fra seeren. Han vant Oscar for «Beste mannlige skuespiller» i denne filmen, og det var jammen fortjent.
Casey Affleck i hovedrollen som Lee Chandler
Nå som jeg nesten ikke har skrevet noe kritisk om filmen, så kommer det til hit, hvor jeg kritiserer opptreden til Lucas Hedge som Patrick. Patrick sin karakter er ikke særlig dyp, det er rett og slett nesten bare en vanlig tenåring. Det er for så vidt ingen behov for at denne karakteren skal være særlig dypere. Den vanlige tenåringen spiller Lucas Hedges godt, og han spiller i en god kjemi med Casey. Det er først når karakteren skal vise litt dybde, at Lucas feiler ganske greit. Den ene gangen han faktisk viser følelser for tapet av faren sin, klarer han ikke å overbevise meg. Man skjønner plutselig at man ser på en film med en skuespiller, noe som ødelegger opplevelsen av scenen som faktisk er ganske viktig for karakteren til Patrick.
Når det gjelder de mange små-roller i filmen, som leietakerne som Lee gjør vaktmester-oppgaver for, og dama som søler øl på Lee i starten av filmen, så er det mye å gå på. De føles ikke særlig overbevisende, og gir ikke noe særlig godt førsteinntrykk av filmen.
Jeg har også sett mange hedre Michelle Williams i rollen som Randi, Lee’s eks-kone. Her stiller jeg meg uenig, det er ikke noe spesielt med opptredenen hennes. Gråte-anfallene hennes overbeviser helt greit, og resten spiller hun bra. Det er dessverre ikke noen særlig god, men heller ikke dårlig opptreden.
Oppsummert – en harmonisk blanding
Alt i alt så er Manchester by the Sea noe av det beste jeg har sett av film. Historien, dialogen, rytmen, cinematografien og Casey Affleck er en harmonisk blanding som glir fantastisk godt inn i hverandre. Likevel er filmen en smule for lang. Skuespillet er noe av det beste i filmen, dog noe av det verste også. Jeg kan med hånden på hjertet likevel ikke unngå og si at filmen er et tilnærmet mesterverk!
9 av 10
