Er film objektivt eller subjektivt? – finnes det objektivt bra filmer? Dette er et tema jeg har diskutert mye med andre film-interesserte i det siste. Det er mange meninger, og mange argumenter. Her er min mening, begrunnet i det jeg påstår er gode argumenter.
Først litt refleksjon
Et refleksjons-spørsmål som ble bragt frem i en diskusjon jeg var deltaker av: Se for deg at en veldig smart person lager en film. Han ønsker å lage en film fordi han har et budskap som vil vil løse alle verdensproblemer. Filmen ender opp med å være ekstremt god. Eller er den det? – Det er filmskaperens egne ord i hvertfall. Filmen er såpass intrikat og subtil at nesten ingen i verden forstår den. Det er kun et fåtall personer som forstår filmen hans og oppfatter budskapet. De blir så beriket av filmen at de ender opp med å bli filosofer. Verdensledende filosofer som tar budskapet til filmskaperen ut til verden, og løser alle verdensproblemer. Spørsmålet er da: Er dette en bra film? Er den objektivt bra, eller er det subjektivt?
Spørsmålet er selvfølgelig vanskelig å svare på. På den ene siden: filmskaperen målet sitt – han fikk til slutt budskapet sitt frem. På den andre siden: han utførte ikke målet med å ta budskapet til publikummet sitt via filmen. Man kan jo da også spørre: Måtte filmen være så intrikat og subtil for å få frem budskapet?
Mange vil nok påstå at film er subjektivt – og jeg er for så vidt enig. Det er jo det en selv lærer av filmen som har noe å si, ikke hva kineseren på den andre siden av jorden lærte av den. Eller har det noe å si? Dette er et like vanskelig spørsmål, og det setter meg i tvil om film faktisk er subjektivt.
Det objektive må innfris før det subjektive
Uansett om det koker ned til om film er subjektivt eller ikke, så finnes det beviselige objektive faktorer for bedømming av en film. Er det dårlig skuespill så vil man se på det som en objektivt dårlig faktor. Bærer filmen et budskap med dårlige holdninger (feks. rasisme, kvinneundertrykkelse, osv.) så er det en objektivt dårlig faktor. Det finnes mange objektive faktorer som er kriterier for en bra film, og derfor mener jeg at det er veldig mange slike kriterier som skal innfris før man kan gå løs på det subjektive.
Subjektivitet er ingen unnskyldning
Det er en god del kriterier som vurderes basert på både helt konkrete og noen mindre kokrete objektive faktorer. Du er vrang hvis du sier en film er bra, på grunn av at film er subjektivt, når det er flere objektive faktorer som spiller inn. Da er ikke subjektivitet, etter min påstand, noen som helst unnskyldning.
Jeg har en liten historie angående dette, selv om den er litt teit, så har den i hvertfall et godt poeng. Jeg var med i produksjonen av kortfilmen Ja og – et prosjekt i eget initiativ av Firkløver Film for å lære. Denne filmen ble påmeldt TILT Kortfilmfestival 2016 – en liten kortfilmfestival for unge Oslo-filmskapere. Da vi så konkurrentene våre var vi sikre på at vi ville ta 1. plassen. Det fantes ikke én konkurrent som var like teknisk god. Vi så heller ikke mange historier blant konkurrentene som passet inn i kortfilm-formatet. Men vi visste at vår film sto sterk i disse, og en del flere objektive faktorer. Derfor var vi sikre på at 1. plassen var vår.
Da vi kom til kåringen hvor juryen skulle presentere palle-plasseringene, så var det et jurymedlem som kom med en utallelse før vinnerne skulle annonseres. Hun sa: «Film er så subjektivt at en jury-jobb i en slik filmkonkurranse må være en av de vanskeligste jobbene i verden.» Da satt jeg med oppfatningen om at det var noe hun sa som en trøst til alle de som ikke vant. Da de presenterte vinnerne, så skjønte jeg at hun kanskje faktisk mente det. «Ja og» havnet på 2. plass. Hadde endog 1. plassen vært en objektivt bedre film enn vår, så hadde jeg ikke nevnt denne historien. Problemet var at 1. plassen ikke innfridde kriteriene for en objektivt bra film. Jeg kan ikke skryte på meg at «Ja og» innfridde alle objektive faktorer, men den innfridde i hvertfall flere kriterier enn 1. plassen.
Derfor skurrer det jurymedlemmet sa for meg. Man kan ikke skylde på at film er subjektivt når det er objektive faktorer som spiller inn som dårlig. De objektive faktorene er kriterier som må innfris før man kan gå løs på det subjektive.
Virkemidler er virkemidler
Det er også mange som argumenterer med at noen filmseere bare vil se ren underholdning, og andre vil se filmer som bærer et meningsfult budskap. Dette argumentet er jeg sterkt uenig med. En filmskapers mål for en fiksjonsfilm burde være å bære frem et budskap med fortelling. Om du kun lager ren underholdning, da misbruker du fiksjonsfilm-formatet. Selvfølgelig kan en filmskaper lage underholdende filmer, men underholdning skal være et virkemiddel for å få frem et budskap – den skal ikke brukes kun for underholdningens skyld.
Kunnskap er subjektivt
Så er det kommet til et punkt hvor man ser på kunnskap. Jeg tar frem refleksjons-spørsmålet angående den smarte filmskaperen igjen. Hvorfor er det kun disse fåtalls personene i verden som forstår filmen hans? – Disse personene må ha en viss kunnskap som andre ikke har, som gjør at de forstår filmen hans. Dette overbeviser meg om at film er subjektivt.
Kunnskapen du har er evnene til å tolke virkemidlene som filmskaperen bruker for å lage en film. For eksempel om en komedie refererer til mange forskjellige filmer, så må du ha sett de filmene for å skjønne referansene og se humoren i det.
Alle mennesker har et unikt kunnskapsnivå. Ingen har opplevd det samme. Alle har forskjellige livs-erfaringer, utdanninger, interesser, forståelser, ferdigheter, osv. Derfor mener jeg allmenn-kunnskap ikke er et så relevant begrep i denne diskusjonen.
Målgruppe
Dette har du helt sikkert ventet på at jeg skulle nevne. Målgruppe er essensielt – og dette er helt klart et argument for at subjektivitet har mye med film å gjøre. Selv om jeg er i tvil om at profesjonelle fiksjons-filmskapere starter med å finne en målgruppe for historien de vil fortelle, så tror jeg de vet hvem filmen treffer bedre og hvem den treffer dårligere. Jeg tror også de går litt inn for å treffe en spesifikk gruppe mennesker, og ikke «alle sammen» – selv om det sikkert er noe filmstudioene vil at de skal. Alt som er subjektivt ved film, kan peiles inn via målgrupper. Kunnskap, budskaps-interesse, sjanger-preferanse,
Så en konklusjon
Det er nok mer subjektivt ved film enn det jeg har nevnt her, jeg bare tenkte jeg skulle nevne det jeg mener er mest essensielle. Alt i alt mener jeg at subjektivitet er det som skiller filmer som har oppfylt en hel del kriterier, som er objektive faktorer. Jeg tror det finnes en del objektivt bra og dårlige filmer. Dog tror jeg også at det subjektive er så sterkt at det ikke finnes én film som de fleste mennesker i verden kan være enig om at er bra (sett både subjektivt og objektivt).
